I dag har jeg hatt en opplevelse som har satt sine spor. Jeg var på vei hjem fra sykehuset i Elverum etter å ha besøkt min farmor som skal få pacemaker i morgen.

Håper hun får komme hjem til julaften.

Men iallefall, på vei hjem kom jeg som en av de første på et ulykkested på Søre osen. Stoppet opp og spurte om de trengte mer hjelp. Svaret var «det vet vi ikke enda». Så jeg stoppet bilen gikk ut og fant fort ut at dette hadde akkurat skjedd og en dame var hardt skadet. Så gikk autopiloten på… og jeg handlet automatisk. I dag var jeg veldig glad for førstehjelpskurset jeg gikk i fjol.

Jeg og en som het Remy tok oss av den skadde damen, og alle andre som stoppet tok seg av dirigering av trafikk, varseltrekanter etc. Det var litt kaos en stund… Men vi skjønte ganske snart at hun var veldig hardt skadet og det beste vi kunne gjøre var å prøve å holde henne varm, snakke med henne så hun holdt bevistheten og håpe på at ambullansen snart kom. Desverre døde hun etter ca 15 minutter. Da rett etter kom en fra brannvakten og vi gikk igang med «cpr» men det var for sent. (En merkelig følelse å gjøre det i virkeligheten og ikke en dukke).Men jeg holdt henne i hånden da hun døde og gjorde det jeg kunne. Hun var 88 og jeg vet ikke engang navnet hennes.

I kveld kom ambullansegutta innom meg med dunjakka og soveposen min som ble brukt i et forsøk på å beholde litt varme i kroppen hennes. Det var snilt, jeg trodde de var tapt. Håper jeg får med meg dødsannonsen hennes i avisen, vil gjerne vite navnet hennes. Vi delte jo noen spesielle minutter i veikanten.

http://ostlendingen.no/article/20081222/NYHETER/886950366/1108