Endelig er vinteren her, og jeg har ikke brukket noe som gjør at jeg ikke kan ut på ski med hundene. Ja, kryss i taket. I fjor var det en tå bare, men året før var det ankel og legg. Klantete, tja… men også veldig uflaks.
Men nå er vinteren her, og den er strålende. Litt lite snø før jul, men nok til at skiene glir fremover om man har noen krefter foran i lina. Nå begynner snøforholdene å bli riktig bra, med oppkjørte løyper. Vi har hatt alt fra 20 minus til behagelige 5-6 minus.
Det tar tid å trene inn «å trekke» på noen av hundene. Liten trekker som en helt, og jeg kjenner inni meg at hun ikke skulle tatt i så mye, samtidig som jeg tenker at det ikke hadde gjort noe om Lux ga litt mer.
Men ærlig talt så er Lux veldig ung, og det vil nok gå en vinter eller to til før hun har den indre motivasjonen til å dra skikkelig. Så vi trener på, for dette er viktig for meg. Jeg kan ikke selv gå langt på ski hvis jeg ikke har drag i lina framme. Nakken min tillater ikke alt for mye jobb med staver, jeg kan fint være med å stave slik at tempoet er godt, så ett samarbeid om fremdriften er det beste. Sammen er vi dynamitt, og for en glede når vi sammen får fin flyt i sporet.
Livet er best ute