Livet på Østgård

At det går an…

Vi har altså vert på tur for å prøve å lage noen nye Kraftverkere. Men neida… Lita ble aldri klar og vi måtte reise hjem uten noen paring.

Men turen var ikke forgjeves. Jeg har møtt en fantastisk Rottweiler hannhund som besitter alt jeg ønsker i en skikkelig Rottis!!! Skulle gjerne tatt han med hjem:-) Fredrik du har en kanon hund

Jeg er alt for trøtt til å skrive om turen i dag, så det skal jeg gjøre i morgen. for de som er nysgjerrige så er hunden jeg i tale å finne på www.yaya.nu . Om vi får kommer vi tilbake når vi har lært oss om blomsten og bien… timing og slikt!

Natti natt

Jeg er så glad det er vår, nå er det mandag morgen og egentlig venter jeg bare på at Lita skal bli klar så vi kan dra og parre. Men det gjør jo ingenting å vente når det er så deilig vær ute. Skulle gjerne vert kvitt snøen også, men men:-)

Takk og lov for gode venner. I helga har jeg vert oppe på fjellet og hørt på Postgirobygget… en ganske stor bragd mener jeg sjøl da, når man nesten har blitt folkesky de siste par årene. «Det var sol…forykende sang» ja dere vet. En god venn holdt meg med selskap lenge nok til at jeg følte meg trygg (selv om han var på jobb og hadde annet å ta seg til.)

På kveden var jeg invitert på mat og vin. Det var så koselig, prate om lett og løst…alvor men og mye tull. Ja, uten venner hadde det vert tomt og stille nå.

Desverre rekker jeg ikke svare på alle telefoner og meldinger, men fortsett å mld…ring på jeg ringer tilbake.

Nå skal jeg ut i solen sammen med Xena, drikke kaffe og kose meg.

Hørs

Nå er Jeg hjemme igjen fra Vrena, den tyngste turen jeg noensinne har gjort. Skal ikke skrive noe utfyllede og i detaljer om dette, men nå er altså Nicholas borte -borte for alltid. Han er begravd hjemme i Vrena med hele sin familie rundt omkring. De skal nok passe på han så bra.

Det er så mange jeg skal takke for hjelp og støtte under sykdomen, men jeg har ikke helt klart å samle hodet mitt nok til det enda. Det kommer…

Nå prøver jeg og finne min plass i hverdagen, unødvendig å si at jeg mangler litt mål og mening. Ingen fare… det kommer om ikke lenge. Fortsatt en del å ta hånd om hjemme, så arbeidsledig blir jeg ikke på et par uker.

Dina og Uno er fortsatt på kennel, de blir der noen dager til, da jeg og Johan skal ut på parringstur. Ferden går nedover vestkysten… noen vet allerede hvilken hannhund. Andre kan få lure en stund til. Får se at det virkelig blir noe av først.

Håper ihvertfall det blir valper på Lita denne gangen. «Nu er det dags» 🙂

klem på dere alle -nyt været!!!!

Det verste sjokket har lagt seg, og de fleste praktiske ting er ordnet. Ventingen på begravelsen er ganske tung, virker som om det er en evighet til enda. Det siste farvel blir i Nicholas sin hjembygd Vrena, torsdag 17 april.

Men for nå er det ganske ok. Hundene er hjemme igjen og det er deilig. Dina begynte sitt løp når hun var på kennel, og har dratt på seg en liten urinveisinfeksjon. Uno har fått en liten «hotspot» i kinnet… akurat der Dina bruker å henge fast… så han har vel ikke hatt ro fra terroristen under hele oppholdet på Fjellhvil. Så som vanlig var det bare å ta en tur på apoteket, hente ut medisin og starte medisinering. Rutinen er jo i orden der, så det er sikkert både trygt og godt for meg og ha noen å passe på å medisinere. 🙂

Tankene på livet som skal fortsette og hvordan jeg skal løse alle praktiske saker er en lang prosess. Men noen avgjørelser må tas nå, andre kan vente. Etter begravelsen blir det bare å brette opp ermene og gyve på.

Nå har jeg tatt en stor avgjørelse, og det er at det må bli en hund mindre i flokken. Det vanskelige valget er jo selvfølgelig hvilken. Mange argumenter for og imot…men til syvende og sist må jeg velge og omplassere/selge Uno. Han er en fantastisk type med masse å by på, men jeg og han har aldri riktig helt blitt enige. Han trenger en annen, sterk leder som han kan få rom til å være så flott han bare kan. En eier som vil jobbe med lydighet, spor eller rundering ville vert helt fantastisk. Håper det er noen der ute som er interesserte. Han er også flott eksteriørt.

Dina og jeg er på nett, så hun må bli hos meg. Xena «gamla tanten» skal ingen steder. hun var Nicholas sin öyesten, beste venn og ja… nesten som en datter for han. hun er vårt kjærlighetsbarn.

Nå er det en del småsaker som skal ordnes, kanskje blogger jeg litt…og kanskje ikke. Det blir ettersom lysten er der eller ei. Nye resultater blir lagt ut på hjemmesiden i løpet av dagen, og omplasseringsannonse på Uno.

Takk til alle som skriver inn i kondolanseloggen, den kommer jeg alltid til å ta med meg. Takk til alle som har ringt, sendt meg tekstmeldinger, mail og blomster. Uten mennesker som bryr seg hadde livet vert tomt og trist. TAKK:-)

Ha en fin dag, klem fra Lin

Stien te verdens ende

Vi syns vi kunne se te verdens ende
og visste åssen åra ville bli
da livet pluts’lig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kantær.
Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet.
Og ingen av oss torde se i djupet.

Nå har vi føllt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke
å følge andres jevne vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture over
den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant vissne bla’er,
men duftær ekstra sterkt på fine da’er.

La gå at det kan komma vonde ti’er
da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei St. Hans natt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når te verdens ende.

Av: Margaret Skjelbred